Finjustering av universets grunnleggende krefter for å tillate liv
Oversatt herfra.
Bilde 1. Alle har en tro på noe, som er mer eller mindre velbegrunnet
Å tro at det å kaste en mynt og få opp kron 10 septillioner ganger på rad, trosser sunn fornuft. Det ville i det minste være oddsen for å få de fire grunnleggende kreftene riktig i forhold til hverandre, for å ha et univers som tillater liv. Jeg tror ikke det. Jeg har ikke nok tro til å være ateist.
De grunnleggende kreftene i universet er finjustert for å tillate liv
1. Hvis den sterke kjernekraften, kraften som binder protoner og nøytroner sammen i et atom, hadde vært sterkere eller svakere med så lite som 5 %, ville liv vært umulig.
Hvis tyngdekraften hadde vært sterkere eller svakere med 1 del i forhold til 10^40, ville livsopprettholdende stjerner som solen, ikke kunne eksistere. Dette vil mest sannsynlig gjøre livet umulig.
Hvis nøytronet ikke var omtrent 1.001 ganger massen til protonet, ville alle protoner ha forfalt til nøytroner eller alle nøytroner ville ha forfalt til protoner, og dermed ville liv ikke vært mulig.
Hvis den elektromagnetiske kraften var litt sterkere eller svakere, ville livet vært umulig, av en rekke forskjellige årsaker.
Hvis den sterke kjernekraften ble endret med 0,4 %, ser karbonbasert liv ut til å være umulig, siden alle stjernene da ville produsere enten nesten utelukkende karbon eller oksygen, men kunne ikke produsere begge grunnstoffene."
Bilde 2. Fininnstilt forhold mellom proton/elektron vekt
2. Fantasifullt kunne man tenke på hvert enkelt tilfelle av finjustering som en radioskive: med mindre alle bryterne er stilt helt riktig, ville livet være umulig. Eller man kan tenke på universets begynnelsesbetingelser og fysikkens grunnleggende parametere som en darttavle som fyller hele galaksen, og betingelsene som er nødvendige for at livet skal eksistere som et lite en fot bredt mål: med mindre pilen treffer mål, ville livet være umulig. Det faktum at brytene er perfekt innstilt, eller pilen har truffet målet, tyder sterkt på at noen satte skivene eller siktet pilen, for det virker enormt usannsynlig at en slik tilfeldighet kan ha skjedd ved en tilfeldighet.
3. Finjusteringsargumentet er sannsynligvis det kraftigste aktuelle argumentet for Guds eksistens.
J. Warner Wallace: FININNSTILLING AV KRAFTEN STYRKER FOR Å TILLATE LIV 3. august 2014
Konstantene som styrer fysikkens fire grunnleggende krefter må finjusteres for å støtte liv. Jeg fokuserer nå på de kvantitative begrensningene på styrken til disse kreftene, hvis intelligent liv trolig skal eksistere hvor som helst i universet. Først litt bakgrunn - fysikere refererer vanligvis til koblingskonstanter for de dimensjonsløse konstantene som representerer styrken til hver kraft. Styrken til disse kreftene varierer over omtrent 40 størrelsesordener - det vil si at den sterkeste kraften er 10^40 ganger sterkere enn den svakeste kraften. Derfor ville det være overraskende om styrken til disse kreftene må ligge i trange områder for å tillate liv - i det minste hvis verdiene ble satt tilfeldig, slik tilfellet ville vært i et univers uten Gud. La oss se på hvor følsomme disse parameterne er med hensyn til å tillate liv:
Bilde 3. Ingen selvsagt ting at vi eksisterer
Sterk atomkraft
Denne kraften er viktig for eksistensen av stabile atomer utover hydrogen. Hvis den sterke kraften var 50 % svakere, ville ingen elementer brukt av livet eksistert fordi protoner ikke kunne holdes sammen i kjernen. Den sterke kjernekraften må overstige styrken til den elektromagnetiske kraften tilstrekkelig til å overvinne den elektromagnetiske frastøtningen av positivt ladede protoner. Selv om det ville vært mye lettere å lære kjemi hvis bare de første par elementene eksisterte i det periodiske systemet, ville det ikke vært noen fysiske skapninger rundt for å lære det! Hvis den sterke kraften var omtrent 50 % sterkere, ville intet hydrogen være igjen fra kjernefysiske fusjonsprosesser som skjedde i det tidlige universet. Hydrogen spiller en kritisk livsopprettende rolle, ikke bare som en bestanddel av vann, men hydrogenbrennende stjerner varer 30 ganger lenger enn alternativer. Denne spesielle begrensningen gjør kanskje ikke intelligent liv umulig, men liv ville sikkert være mye vanskeligere å oppstå hvis den tilgjengelige tiden var så begrenset og hvis verken vann eller hydrokarboner eksisterte.
Hydrogenbinding er også veldig viktig i biologi av mange grunner: informasjonslagring i DNA, antistoff-antigen-interaksjon og for den sekundære strukturen til proteiner. Husk at parametere som virker gunstige for livet, men som er mer finjustert enn strengt tatt nødvendig, teller mot en multivers forklaring av finjusteringen fordi multiversscenarier forutsier bare det som er minimalt nødvendig for livet. En enda strammere begrensning er at hvis den sterke kraften var mer enn omtrent 2% sterkere ville det ikke dannes protoner fra kvarker - i så fall ville ingen kjemiske elementer eksistert! Hvis den sterke kraften var 9 % svakere, ville stjerner ikke være i stand til å syntetisere noen grunnstoffer tyngre enn deuterium (som er tungt hydrogen).
Elektromagnetisk kraft
Denne kraften er ansvarlig for kjemi og spiller en kritisk rolle i stjernefusjon som driver livet. 
Den elektromagnetiske kraften må være mye svakere enn den sterke kjernekraften for at atomene skal være stabile, slik at radiusen til elektronbanen er mye større enn radius til kjernen. Med mindre den elektromagnetiske koblingskonstanten (som representerer dens styrke) er mindre enn omtrent 0,2, ville det ikke være noen stabile atomer fordi elektroner som går i bane rundt kjernen ville ha nok kinetisk energi til å lage elektron-positron-par som deretter ville tilintetgjøre hverandre og produsere fotoner. Ytterligere eksempler på finjustering for denne kraftstyrken vil bli beskrevet senere i denne bloggen.
Bilde 4. Sekter dannet ved elektromangetisk kraft
Bilde 5. Ulike krefter mellom elektronene
Svak atomkraft
Den svake kraften kontrollerer proton-proton-fusjon, en reaksjon 1.000.000.000.000.000.000 ganger langsommere enn kjernereaksjonen basert på den sterke kjernekraften. Uten dette ville "i hovedsak all materie i universet blitt brent til helium før de første galaksene" ble dannet. Fordi den svake kjernekraften er så mye svakere enn den sterke kjernekraften, kan en stjerne "brenne hydrogenet sitt forsiktig i milliarder av år i stedet for å sprenge som en bombe." Jeg har tidligere beskrevet de negative konsekvensene for livet hvis det ikke fantes hydrogen i universet. John Leslie peker på flere andre måter som den svake atomkraften er finjustert. "Hadde den svake kraften vært betydelig sterkere, ville Big Bangs atombrenning ha gått forbi helium og helt til jern. Fusjonsdrevne stjerner ville da være umulig." Nøytrinoer samhandler bare via den svake kraften og er akkurat kraftige nok til å sprenge av ytre lag av eksploderende stjerner, men akkurat svake nok til å passere gjennom deler av stjernen for å komme dit. Den svake kraften spiller også en rolle i å smelte sammen elektroner og protoner til nøytroner under kjernekollapsen til stjerner for å holde sammenbruddet videre til det blir en eksploderende stjerne (supernova). Den britiske astronomen Royal Sir Martin Rees estimerte at en endring i styrken til den svake kjernekraften med omtrent 1 del av minst 10 000 i forhold til styrken til den sterke kraften, ville ha forhindret supernovaeksplosjoner, som tillater tyngre grunnstoffer å finne veien til planeter. [8] Uten disse supernovaeksplosjonene ville viktige tunge elementer vært utilgjengelige for livet.
Bilde 6. Tyngdekraften uhyre fininnstilt
Tyngdekraft
Mange fysikere tror at vi til slutt vil oppdage en Grand Unified Theory, som forener tyngdekraften med de tre andre grunnleggende kreftene. Av denne grunn bemerker Stanford-fysiker Leonard Susskind at "tyngdekraftens egenskaper, spesielt dens styrke, lett kunne vært annerledes. Faktisk er det et uforklarlig mirakel at tyngdekraften er så svak som den er.[9]" Dette sannsynlige underliggende forholdet fører til en naturlig forventning om at tyngdekraften kan være like sterk som den sterkeste kraften. Tyngdekraften er omtrent 40 størrelsesordener svakere enn den sterke kjernekraften. Basert på denne forventningen om at tyngdekraften kan variere opp til sterk kjernekraftstyrke, er nivået av finjustering som kreves for livet ganske bemerkelsesverdig: Hvis tyngdekraften er svakere med 1 til 10^36, er stjerner ustabile overfor degenerasjonstrykk (for små stjerner) eller ustabilt overfor strålingstrykk som bare driver ut store deler av stjernen (for større stjerner). Hvis tyngdekraften er 1 til 10^40 sterkere, domineres universet av sorte hull, ikke stjerner. Hvis tyngdekraften er 1 til 10^30 svakere, den største planeten som ville unngå å knuse effekter av tyngdekraften på skapninger med stor hjerne, ville ha en radius på rundt 50 meter - noe som ikke er en god kandidat for et økosystem og utvikling/næring av intelligent liv.
Dette er enorme tall som kan være vanskelig for de fleste lesere å visualisere. Tenk derfor på følgende analogi for å forstå usannsynligheten til 1 del i 10^36. Anta at man kunne lage en sandhaug som omfatter hele Europa og Asia og opptil 5 ganger månens høyde. Anta at ett sandkorn er malt rødt og tilfeldig plassert et sted innenfor denne haugen. En person med bind for øynene velger deretter tilfeldig ett sandkorn fra haugen. Oddsen for at hun ville velge at ett rødt sandkorn er litt bedre enn oddsen 1 til 10^36 for at en livstillater styrke til gravitasjonskraften, basert på bare ett av kriteriene ovenfor.
Lenke.
Bilde 7. Planetene i Melkeveien
Warner Wallace: Energitetthet er finjustert 21. JULI 2014
Mengden materie (eller mer presist energitetthet) i universet vårt ved Big Bang viser seg å være finjustert til omtrent 1 del til 10^55. Med andre ord, for å få et livs-tillatende univers, må massemengden settes til en presisjon på 55 desimaler. Denne finjusteringen oppstår på grunn av følsomheten for universets begynnelsesforhold - den livs-tillatende tettheten nå, er absolutt mye mer fleksibel! Hvis den opprinnelige energitettheten ville vært litt større, ville tyngdekraften raskt ha bremset utvidelsen og deretter fått universet til å kollapse for raskt, til at liv kunne dannes. Omvendt hvis tettheten var en smule mindre, ville universet ha utvidet seg for raskt til at galakser, stjerner eller planeter kunne dannes. Lenke.
G.Gonzalez og Jay W. Richards: THE PRIVILEGED PLANET, side 220:
Se for deg en stor, komplisert enhet, utsmykket med mange enorme skiver, ikke ulik urskivene på en Master-hengelås. Hver knott er påskrevet nummererte linjer. Og over hver knott er titler som
"Gravitasjonskraft konstant,"
"Konstant elektromagnetisk kraft,"
"Sterk atomkraftkonstant,"
"Svak atomkraftkonstant."
Bilde 8. Universet dannet ved Big Bang
Det er en univers-skapende maskin. Maskinen har en visningsskjerm som tillater å forhåndsvise hva forskjellige innstillinger vil produsere før ene trykker på Start. Med mindre den elektromagnetiske koblingskonstanten (som representerer dens styrke) er mindre enn omtrent 0,2, ville det ikke være noen stabile atomer, fordi elektroner som går i bane rundt kjernen ville ha nok kinetisk energi til å lage elektron-positron-par som deretter ville tilintetgjøre hverandre og produsere fotoner. Ytterligere eksempler på finjustering for denne kraftstyrken vil bli beskrevet senere i denne bloggen.
Hvor nøyaktig må bryterne stilles inn?
Det er bare EN kombinasjon som faktisk produserer et univers som til og med er mildt sagt beboelig - nemlig vårt eget. universet, som beskrevet av dets fysiske lover og konstanter, er finjustert for eksistensen av liv. På det nittende århundre mente mange forskere at universet og vår eksistens hadde liten eller ingen grunnleggende sammenheng, og at vår eksistens rett og slett var en av hendelsene som skjer i et uendelig og evig univers. Finjusteringen av universet motsier åpenbart dette. Når fysikere for eksempel sier at tyngdekraften er 'finjustert' for livet, mener de vanligvis at hvis gravitasjonskraften hadde en litt annen verdi, ville livet ikke vært mulig.
Bilde 9. 3 Alternativer for fininnstilling
Hvis tyngdekraften var litt svakere, ville utvidelsen etter Big Bang ha spredt materie for raskt, og forhindret dannelsen av galakser, planeter og astronomer. Hvis det var litt sterkere, ville universet ha kollapset i seg selv og trukket seg tilbake i glemselen som jordsvinet som returnerte til hullet sitt på en vinterdag. I begge tilfeller ville universet ikke være kompatibelt med den typen stabil, ordnet kompleksitet som kreves av levende organismer. Spesifikt refererer fysikere normalt til verdien av for eksempel tyngdekraften i forhold til andre krefter, som elektromagnetisme eller den sterke kjernekraften. I dette tilfellet må forholdet mellom tyngdekraft og elektromagnetisme være akkurat slik hvis komplekst liv slik vi kjenner det skal eksistere. Hvis vi bare skulle velge disse verdiene tilfeldig, ville vi nesten aldri funnet en kombinasjon som er kompatibel med livet eller noe lignende. Gitt de rådende antakelsene fra vitenskapen fra det nittende og det tjuende århundre, var det en overraskelse å oppdage at universet er finjustert. Underliggende forbauselsen er implikasjonen at rekkevidden av ubeboelige (teoretiske) universer langt overstiger rekkevidden av universer, som vårt eget, som er gjestfrie for liv. Et ubeboelig univers, kastet for tilfeldighetenes vinder, er en astronomisk mer sannsynlig tilstand.
Bilde 10. Økosystem ut fra karbonsyklus
KARBON OG OKSYGEN, AKT II
Men slik finjustering er ikke begrenset til kjemi. I 1952-1953 oppdaget Fred Hoyle et av de mest berømte eksemplene på finjustering i fysikk. (8) Da Hoyle vurderte den nødvendige veien for produksjon av karbon og oksygen i kjernefysiske reaksjoner i det varme indre av røde gigantiske stjerner, forutså Hoyle riktig at karbon -12 må ha en veldig spesifikk kjerneenergiresonans som ikke var kjent på den tiden. (9) En kjerneresonans er en rekke energier som i stor grad øker sjansene for interaksjon mellom en kjerne og en annen partikkel - for eksempel fangst av et proton eller et nøytron. En energiresonans i en kjerne vil akselerere reaksjoner hvis de kolliderende partiklene har akkurat riktig kinetisk energi. Resonanser har en tendens til å være veldig smale, så selv svært små endringer i deres plassering vil føre til enorme endringer i reaksjonshastighetene. Dette kan virke uklart, men tenk på et vinglass som knuses når akkurat den riktige akustiske tonen spilles. Det er en resonans. De relevante kjernefysiske reaksjonene skjer i stadiet av en stjernes liv etter den hydrogenbrennende hovedsekvensen, under såkalt helium-skallbrenning. Heldigvis for oss har mange moderat til høy-masse stjerner, allerede nådd dette stadiet og har sådd galaksen vår med en sunn dose karbon og oksygen. Under dette avanserte, helium-skallbrennende stadiet, florerer alfapartikler (heliumkjerner) i en stjernes dype indre, og skaper hyppige høyenergikollisjoner. Når to heliumkjerner kolliderer, danner de en ustabil beryllium-8 kjerne; selv dette er bare mulig fordi massen til to heliumkjerner er veldig nær massen til beryllium-8-kjernen. Den forblir bundet lenge nok (bare 10-16 sekunder) til å kollidere med en annen alfapartikkel for å danne karbon-12. (10) Men dette resultatet er ikke helt tilstrekkelig. Fordi det faktisk er en tre-trinns-reaksjon, vil ikke karbon-12 produseres uten resonans.
Det var mangelen på en kjent resonans på energinivået som kreves for å produsere karbon som førte til at Hoyle kom med sin berømte spådom. Siden universet inneholder mye karbon, utledet Hoyle at en slik resonans må eksistere. Hadde resonansen vært litt lavere, ville universet hatt langt mindre karbon. Faktisk avhenger den observerte overfloden av karbon og oksygen av noen få andre tilfeldigheter. Det viser seg at mangelen på resonans i oksygen ved den typiske alfapartikkelenergien i en stjerne forhindrer at alt karbonet blir brukt opp til å lage oksygen (heldigvis er den nærmeste resonansen bare litt for lav). Men hvis finjusteringen stoppet der, ville universet ha sløst bort det meste av oksygenet sitt i god tid før ethvert stjernesystem rakk å tenke på å være vertskap for liv. Du skjønner, visse bevaringslover forhindrer enkel fangst av alfapartikler av oksygen-16 for å danne neon-20, selv om det eksisterer en resonans i neon-20 på akkurat det rette stedet. Ellers ville lite oksygen bli igjen. Som et resultat av disse fire forbløffende 'tilfeldighetene' produserer stjerner karbon og oksygen i sammenlignbare mengder. Astrofysikere har nylig bekreftet følsomheten til karbon- og oksygenproduksjonen for karbon-energiresonansen; en endring i den (sterke) kjernekraftstyrken (kraften som binder partikler i en atomkjerne) med mer enn omtrent en halv prosent, eller med 4 prosent i den elektromagnetiske kraften (kraften mellom ladede partikler), ville gi et univers med enten for mye karbon sammenlignet med oksygen eller omvendt, og dermed liten eller ingen sjanse for liv. Inkludering av de tre andre nødvendige finjusteringene begrenser dette området ytterligere.
Bilde 11. Fred Hoyles konklusjon
Styrkene til de "grunnleggende kreftene" - gravitasjonskraften, sterk kjernefysisk, svak kjernekraft og elektromagnetisk (disse to siste nå ofte kombinert til en kraft kalt elektrosvak) - er kanskje de mest populære eksemplene på finjustering. Disse kreftene påvirker praktisk talt alt i kosmos. Og som de individuelle urskivene på Universe-Creating Machine, må hver enkelt ha en smal verdi for å gjengi et livsvennlig univers.
Interaksjonene og deres styrker
I kjernefysikk og partikkelfysikk er den sterke interaksjonen en av de fire kjente grunnleggende interaksjonene, mens de andre er elektromagnetisme, den svake interaksjonen og gravitasjon. I området 10^-15 m (1 femtometer) er den sterke kraften omtrent 137 ganger så sterk som elektromagnetisme, 10^6 ganger så sterk som den svake interaksjonen og 10^38 ganger så sterk som gravitasjon.
Lenke.
Styrkene eller koblingskonstantene til de sterke, svake og elektromagnetiske interaksjonene er grunnleggende parametere for standardmodellen for partikkelfysikk.
I fysikk er en koblingskonstant eller gauge koblingsparameter (eller, enklere, en kobling), et tall som bestemmer styrken til kraften som utøves i en interaksjon. Opprinnelig relaterte koblingskonstanten kraften som virker mellom to statiske legemer til legemenes 'ladninger' (dvs. den elektriske ladningen for elektrostatisk og massen for Newtons tyngdekraft) delt på avstanden mellom legemene i annen potens.
Bilde 12. Higgs partikkelen meta-stabil
De er avhengige av energi og i Grand Unified Theories konvergerer de til en felles verdi. Feynman kommenterte en gang den berømte verdien av finstrukturkonstanten 
i kvanteelektrodynamikk: "Det er et dyptgående og vakkert spørsmål knyttet til den observerte koblingskonstanten, e - amplituden for et ekte elektron for å sende ut eller absorbere et ekte foton. . . Det er et av fysikkens største mysterier: et magisk tall som kommer til oss uten at mennesket forstår det. Du kan si at "Guds hånd" skrev det nummeret, og "vi vet ikke hvordan han presset blyanten sin". Vi vet hva slags dans vi skal gjøre eksperimentelt for å måle dette tallet veldig nøyaktig, men vi vet ikke hva slags dans vi skal gjøre på datamaskinen for å få dette nummeret til å komme ut, uten å legge det inn i hemmelighet!"
Tyngdekraft:
Hvor finjustert er tyngdekraften? -- Vel, tyngdekraften kan være på hvilken som helst av 14 milliarder milliarder milliarder innstillinger, men det er bare én innstilling som er tilstrekkelig (og optimal) for at et univers med intelligent liv skal eksistere.
-- For å illustrere: Dette er som om du hadde et målebånd med en-tommers seksjoner strukket over det kjente universet, det ville være 14 milliarder milliarder milliarder tommer langt, og bare én eller to av disse tommerne i midten er den optimale styrken av innstilling for tyngdekraften. Hvis du flyttet styrkeinnstillingen til høyre eller venstre bare et par tommer, kunne ikke intelligent liv eksistere (selv om bakterieliv kan overleve med tyngdekraften sterkere eller svakere med én innstilling opp eller ned).
SANNSYNLIGHETEN: Selv om tyngdekraften åpenbart kunne ha oppnådd et stort antall feil størrelsesområder, er sjansen for at det skal være riktig for intelligent liv, én sjanse av 14 milliarder milliarder milliarder. --Derfor kan vi konservativt si at det dreide seg om én sjanse av 1.000.000.000.000.000.000.000 (eller 1 til 10^21, eller 1 av en milliard billioner) at tyngdekraften tilfeldig kunne ha oppnådd en så fordelaktig styrke for å lage livsnødvendige elementer i stjernene.
Se for deg å strekke et målebånd over hele det kjente universet. Tenk deg nå at ett bestemt merke på båndet representerer den riktige graden av gravitasjonskraft som kreves for å skape universet vi har. Hvis dette merket ble flyttet mer enn en tomme fra stedet (på et målebånd som spenner over hele universet), ville den endrede gravitasjonskraften hindre universet vårt i å eksistere.
Bilde 13. Flews konklusjon
Den sterke atomkraften
Hvis den sterke kjernekraften var veldig litt svakere med bare en del av 10 000 milliarder milliarder milliarder milliarder milliarder, ville ikke protoner og nøytroner holde sammen, og det eneste mulige elementet i universet ville bare være hydrogen. Det ville ikke være noen stjerner og ingen planeter eller liv i universet. (Ref., Dr. Robin Collins fra Messiah College).
Men hvis den sterke kjernekraften var litt for sterk med samme brøkdel, ville protonene og nøytronene ha en tendens til å holde seg så mye sammen at det i utgangspunktet bare ville være tunge grunnstoffer, men ingen hydrogen i det hele tatt --Hvis dette var tilfelle, da ville livet heller ikke vært mulig, fordi hydrogen er et nøkkelelement i vann og i alt livets kjemi.
SANNSYNLIGHETEN: Hvis den sterke kjernekraften var litt svakere eller sterkere enn den faktisk er, ville livet vært umulig. Derfor kan vi veldig konservativt si at det dreide seg om en sjanse av 1.000.000.000.000 (1 av en billion) at den sterke atomkraften tilfeldig kunne ha hatt den riktige styrken for å gjøre liv mulig i vårt kosmos.
Den svake atomkraften
Vår hydrogenbrennende sol forbruker sitt kjernebrensel mer enn hundre ganger langsommere enn en ren heliumstjerne med tilsvarende masse. En heliumstjerne med en tilsvarende masse vil ikke vare på langt nær lenge nok til at liv kan utvikle seg. Ikke at det noen gang ville utvikle seg liv rundt en slik stjerne uansett: Den ville ikke inneholde vann eller organiske forbindelser, noe som gjorde dannelsen av liv umulig på en hvilken som helst tidsskala. Det er ikke engang klart at stjerner kan dannes ved å trekke seg sammen i skyer av gass i et univers av rent helium. I motsetning til hydrogen, danner ikke helium molekyler, som er det primære middelet for å avkjøle tette interstellare skyer og dermed trekke seg sammen for å danne stjerner. (2)
Den svake kjernekraften er det som styrer hastigheten som radioaktive grunnstoffer forfaller med. Hvis denne kraften var litt sterkere, ville stoffet forfalle til de tunge elementene i løpet av relativt kort tid. Men hvis den var betydelig svakere, ville all materie nesten totalt eksistert i form av de letteste grunnstoffene, spesielt hydrogen og helium ---det ville (for eksempel) praktisk talt ikke vært oksygen, karbon eller nitrogen, som er essensielle for liv.
I tillegg, selv om tyngre grunnstoffer som er nødvendige for liv, dannes inne i gigantiske stjerner, kan disse elementene bare unnslippe kjernene til disse stjernene når de eksploderer i supernovaeksplosjoner, men slike supernovaeksplosjoner kan bare oppstå fordi den svake kjernekraften har nøyaktig riktig verdi . Som professor i astronomi, Paul Davies, beskriver denne situasjonen: "Hvis den svake interaksjonen var litt svakere, ville ikke nøytrinoene være i stand til å utøve nok trykk på stjernens ytre skall til å forårsake supernovaeksplosjonen. På den annen side, hvis den var litt sterkere, ville nøytrinoene bli fanget inne i kjernen og gjort impotente". (ref. PCW Davies, The Accidental Universe, London, 1982, s.68.)
SANNSYNLIGHETEN: Tatt i betraktning finjusteringen av den svake kjernekraften for både hastigheten av radioaktivt nedbrytning og den nøyaktige verdien som kreves for å tillate supernovaeksplosjoner, er det sannsynligvis konservativt å si at det var én sjanse av 1000 at den svake kjernekraften hadde den rette styrken til å tillate disse prosessene slik at livet ville være mulig.
Den elektromagnetiske kraften
Elektroner er bundet av den elektromagnetiske kraften til atomkjerner, og deres orbitale former og deres innflytelse på nærliggende atomer med elektronene deres er beskrevet av kvantemekanikk. Den elektromagnetiske kraften styrer prosessene involvert i kjemi, som oppstår fra interaksjoner mellom elektronene til naboatomer. (1)
Hvis den elektromagnetiske kraften (utøvd av elektroner) var noe sterkere, ville elektroner festet seg til atomer så tett, at atomer ikke ville dele elektronene sine med hverandre --- og deling av elektroner mellom atomer er det som gjør kjemisk binding mulig slik at atomer kan kombineres til molekyler (f.eks. vann) slik at liv kan eksistere. Imidlertid, hvis den elektromagnetiske kraften var noe svakere, ville ikke atomer henge på elektroner nok til å forårsake noen binding mellom atomer, og dermed ville forbindelser aldri holde sammen. I tillegg må denne finjusteringen av den elektromagnetiske kraften bli enda strengere dersom flere og flere grunnstoffer skal kunne bindes sammen til mange forskjellige typer molekyler.
SANNSYNLIGHETEN: Med tanke på rekkevidden av elektromagnetisk kraft som kan ha oppstått, er det rimelig å si at sannsynligheten for at den elektromagnetiske kraften er balansert på riktig nivå for at mange tusen forbindelser skal fungere for å lage kjemiske forbindelser som er nødvendige for liv, er én sjanse av 1000.
Så, atomsymbolet ville være godt egnet til å brukes av tilhengere av intelligent design - og ikke ateister.
Oversettelse og bilder herfra ved Asbjørn E. Lund